Sagaserien gir deg
• få komponentar
• enda større vekt på grunnleggjande ferdigheiter
• kronologisk litteraturhistorie
• ryddige og brukarvennlege bøker
• fokus på fl eire teksttypar
• meir sakprosa
• fleire norske og nordiske tekstar
• enda fleire og betre oppgåver
Sagaserien består av
• ei grunnbok per trinn
• ei fellesspråkleg lesebok per trinn som følgjer strukturen i grunnboka.
Leseboka inneheld også oppgåver
• grammatikk- og rettskrivingsbok som følgjer eleven gjennom
heile ungdomsskulen
• lærarrettleiing på nettet og i papirutgåve
• fyldig nettressurs
• digital bok som kan brukast på interaktive tavler, pc og nettbrett
• få komponentar
• enda større vekt på grunnleggjande ferdigheiter
• kronologisk litteraturhistorie
• ryddige og brukarvennlege bøker
• fokus på fl eire teksttypar
• meir sakprosa
• fleire norske og nordiske tekstar
• enda fleire og betre oppgåver
Sagaserien består av
• ei grunnbok per trinn
• ei fellesspråkleg lesebok per trinn som følgjer strukturen i grunnboka.
Leseboka inneheld også oppgåver
• grammatikk- og rettskrivingsbok som følgjer eleven gjennom
heile ungdomsskulen
• lærarrettleiing på nettet og i papirutgåve
• fyldig nettressurs
• digital bok som kan brukast på interaktive tavler, pc og nettbrett
'Vera', 'vere' eller 'vær'?
Infinitivane varerer mykje i norske dialektar.
I vestnorsk har vi a-mål: å kvila, å leva, å fiska, eller e-mål: å kvile, å leve, å fiske.
I andre dialektar endar somme infinitivar på -e, mens andre endar på -a. Dette kallar vi kløyvd infinitiv: å værra, å kaste.
Eller den siste vokalen kan vere falle bort: å vær, å kast. Det kallar vi apokope.
Her ser du søme på infinitivsforma av verbet «å vere» i ulike dialektar. Klarer du å heimfeste setningane?